Innledning
I min blogg vil jeg skrive om sosiokulturell/situert læringsteori fordi den har vært mest utbredt i Norge de siste 10-15 årene i følge Lyngsnes og Rismark (2009, s. 69)
For å belyse denne teorien vil jeg skrive om Lev Vygotsky sitt syn på læring som er en av de mest sentrale teoretikerne på dette feltet.
Sist vil jeg drøfte hva slags betydning den sosiokulturelle læringsteorien kan ha på undervisningen min.
Hoveddel
Lev Vygotsky og sosiokulturell læringsteori
Lev Vygotsky ble betegnet som et barnegeni. Han kom fra et hjem preget av intellektuell kultur. Da han begynte å jobbe som lærer hadde han allerede studert jus, historie og filosofi. Han var en meget populær lærer og foreleser som fullførte en doktorgrad ved det psykologiske instituttet ved universitetet i Moskva før han døde av tuberkulose 38 år gammel. (Imsen 2003, s.153).
Språket og læring
Språket var det viktigste kulturelle redskapet for læring mente Vygotsky. Det er gjennom språket vi kommuniserer med hverandre, kan uttrykke ideer, tanker, holdninger og stille spørsmål. I følge den sosiokulturelle læringsteori og Lev Vygotsky legges det vekt på at kunnskap er noe som skapes sosialt ikke enkeltvis. Læring er et sosialt fenomen som skjer i en sosial situasjon, og både språk og sosiale forhold bidrar til å utforme kunnskapen. Dermed har det sosiale samspillet mellom mennesker og miljøet vi vokser opp i en påvirkning på vår intellektuelle utvikling (Imsen 2003, s. 156).
Språket er det første samspillet mellom et barn og voksen. Kort fortalt utvikles kommunikasjonen mellom voksen og spebarn fra det nonverbale som øyekontakt, mimikk, smil og variasjon i toneleie. Når barnet har lært å snakke bruker det en egosentrisk tale hvor de snakker mest til seg selv om det de gjør. Deretter utvikles den egosentriske talen til en indre tale som gjør at barnet kan tenke for seg selv og legge planer. Hos den voksne utvikles den egosentriske talen til en indre tale i tillegg til den ytre kommunikasjonen med andre. Den indre talen hos voksne gjør at vi kan reflektere over egne handlinger. Hvor man går fra samhandling til individuell tekning.
Barnets språklige utvikling skjer dermed i samspill med omgivelsene og noen som er mer kompetente enn barnet selv. I begynnelsen trenger barnet hjelp av andre til å kunne utføre en handling. Etter hvert lærer den å utføre en handling selv. Disse forskjellige nivåene i barnets utvikling kaller Vygotsky for det aktuelle utviklingsnivå og den proksimale/nærmeste utviklingssone. Disse begrepen kan man bruke i undervisningen for å fremme læring.
Den proksimale utviklingssonen
Det aktuelle utviklingsnivå er det eleven kan her og nå. På det nivået lærer ikke eleven noe nytt men han kan utføre handlinger uten hjelp fra andre. Ved å legge opp undervisningen i forhold til elevenes forutsetning og nivå, kan læreren bygge opp kunnskapen til eleven som et stillas, der en mer kompetent person hjelper eleven å nå utover sitt aktuelle utviklingsnivå. Det er ikke sikkert at eleven vil forstå alle nivåene i stillaset med en gang fordi progresjonen i undervisningen går raskere enn elevens forståelse. (Imsen 2003, s. 162).
Dette utviklingspotensialet kalte han den proksimale utviklingssonen eller den nærmeste utviklingssonen. Denne sonen er området mellom det eleven kan klare selv og det han/hun kan greie med hjelp fra andre (Lyngsnes og Rismark 2009, s.62).
For å oppnå læring må nivået legges litt høyere enn det aktuelle læringsnivået så eleven har noe å strekke seg etter. Det som er viktig er at rammene for stillaset er trygt sånn at eleven tør å prøve seg frem for å nå målet og dermed hele tiden flytte grensene for hva han/hun kan klare på egenhånd. Det som er viktig er at eleven kan reflektere over egne handlinger ved å ta i bruk sin indre tale og individuell tenkning.
Under stillasbyggingen må eleven og læreren ha en felles situasjonsdefinisjon eller oppfattelse av hva som skal læres. Læreren må involvere elevene ved å stille spørsmål som gjør at eleven kan komme frem til svaret og målet for undervisningen. Stillaset gir eleven noe å klatre i ved at læreren veileder eleven uten å gi fullstendige forklaringer men hint og antydninger.
Læringsteori og min undervisning
Tilpasset opplæring
Kartleggingsprøver finnes ikke på Medier og kommunikasjon faget i dag, så vi må bruke tid på å finne ut elevenes forutsetninger. Ved å bruke Vygotskys metoder om elevens aktuelle læringsnivå for å oppnå den proksimale læringssone må man finne ut hvilke nivå hver enkelt elev befinner seg på. Det passer bra inn i skolens krav om å gi hver enkelt elev tilpasset opplæring. Hvis læreren kan være stillasbygger for elever gruppevis fordi de befinner seg på samme nivå vil det bli lettere for læreren å tilfredsstille kravet om tilpasset opplæring.
Læring og det sosiale miljøet
Erfaringsmessig varierer det sosiale samspillet fra klasse til klasse. Hvis man får et godt samspill i klassen kan de motiverte «sterke» elevene bidra som stillasbyggere og en positiv læringssituasjon. Da kan det være gunstig å bruke gruppearbeid, der elevene hjelper hverandre å forstå oppgavene og de vil letter oppnå den nærmeste utviklingssonen. Hvis samspillet er preget av utrygge rammer og uro kan de «svake» elever ha en negativ effekt på de «sterke» elevene ved at undervisningen forblir i det aktuelle utviklingsnivået og at elevene mister motivasjonen. Da er det viktig å bruke tid på andre aktiviteter enn læring for å forbedre det sosiale miljøet i klassen.
Støttende læringsstillas
Stillasbyggingen passer bra når vi bruker prosjektarbeid på medier og kommunikasjon. Mediedesign bygger mye på koder elevene allerede har lært gjennom tidligere skolegang, venner, foreldre, fritidsaktiviteter og medier. Samtidig som det er få fasit svar når oppgavene skal løses. Ved å bruke et læringsstillas kan man ta utgangspunkt i elevenes interessefelt for å få en motiverende vinkling på en oppgave.
Hvis eleven og læreren har en felles situasjonsdefinisjon for oppgaven som skal løses, er det nok for de fleste elevene å få veiledning uten å gi fullstendige forklaringer for at de skal klare å løse oppgaven. Men for andre elever er det vanskelig å drive arbeidet sitt fremover når de jobber med prosjektarbeid, selv med veiledning. Problemet kan da bli at læreren hjelper eleven for mye og loser de gjennom arbeidet. Derfor er det viktig å skape en god struktur og forståelse for hva det skal arbeides med gjennom definering av oppgaven, planer og konkretisering.
Tradisjonell læringsteori
Ifølge Lyngsnes og Rismark (2009, s. 69) må en se vekk fra tradisjonalistisk kunnskapsformidling når man bruker Vygotskys metode om det aktuelle utviklingsnivå og den nærmeste utviklingssone. Selv om denne metoden kanskje er best på sikt for at eleven skal få best mulig forståelse for kunnskapen som skal læres, kan det for mange være en prosess som er slitsom fordi læreren ikke gir eleven et fasit svar. Derfor tror jeg mange elever vil like et avbrekk med en tradisjonell undervisning for eksempel pugging, der elevene kan lett skille mellom rett og galt svar.
Avslutning
Ved å lese om den sosiokulturelle læringsteorien og Lev Vygotsky har jeg lært en del om min egen undervisning. For at det skal oppstå læring er det viktig at eleven er motivert og aktiv under undervisningen. For å få en motivert elev er det viktig å ikke legge nivået i undervisningen for langt unna det aktuelle utviklingsnivået. Det kan man gjøre ved å tilegne seg kunnskap om elevens forutsetninger for læring og vinkle undervisningen ut i fra elevens interesser. Samtidig må man tenke på hvordan det sosiale samspillet påvirker klassen, hvordan læreren og medelever kan bygge læringsstillas for hverandre og at læreren veileder eleven uten å uten å lose eleven til målet sånn at eleven kan oppnå den proksimale læringssonen og dermed få best mulig utbytte av undervisningen.
Kilder:
Imsen, G. (2003) 3. utg. Elevenes verden: Innføring i pedagogisk psykologi. Tano Aschehoug: Oslo
Lyngsnes, K. og Rismark, M. (2009). 2. utg. Didaktisk arbeid. Gyldendal: Oslo
